Av Frederik C. Boll og Sylvia Jacobsen

Godt nytt år! I denne delen av 2017 skal vi ha fokus på at samfunnet er i endring. Når samfunnet er i endring endrer mennesket seg, når mennesket endrer seg så endrer måten vi gjør frivillig arbeid på seg også.

I de siste par inspirasjonsartiklene så har vi snakket om at rekruttering ikke bare er en stillingsannonse, men viktigheten av målrettet rekruttering og planlegging. Men hvordan skal vi tenke målrettet med tanke på et samfunn som er i konstant bevegelse? Og hva har skjedd med samfunnet fram til i dag, hvorfor har det endret seg og hvor er frivilligheten på vei?

Hvor er frivilligheten på vei?

Hvordan forstår vi det sosiale kretsløpet mellom mennesket og samfunnet som oppstår, utvikles og endrer seg over tid?

Hvis vi ser på det kretsløpet som er mellom utviklingen i samfunnet, det moderne menneske og måten vi arbeider frivillig på så kan vi begynne å snakke om at frivilligheten er på vei et sted.

I dag er det to typer frivillige; en moderne og en senmoderne.

Vi vil starte med å referere til en bok som heter “En postmoderne helgen?” Denne er skrevet av Ulla Habermann. Hun har undersøkt klassiske og nye typer frivillige i Danmark i slutten av 1990- tallet.

Men det er ikke kun i en dansk kontekst vi fornyelig oppdager at frivillige bør inndeles i forskjellige typer. Vi følger daglig med i diskusjoner om frivillig arbeid i Norge og andre internasjonale forum.

Der har vi kommet over forskjellige diskusjoner. Blant annet en diskusjon blant frivilligkoordinatorere og forskere på tvers av landene i den vestlige verden. De ser flere forskjellige typer frivillige enn det Ulla Harbermann har sett. Men studerer man beskrivelsen gir det mening å samenfatte dem i to typer frivillige; Den moderne frivillige og den senmoderne frivillige.

Det som kjennetegner de moderne frivillige, er:

  • De er lojale overfor organisasjonen og saken – det frivillige arbeidet er ofte et livsprosjekt.
  • De engasjerer seg i arbeidet fordi det er viktig at noen gjør det.
  • De trives i en sterk struktur med veldefinerte ansvarsområder, klare oppgaver og kontinuert innsats uten for mange avbrytelser.

Dere kjennner godt til den moderne frivillige – det er en gullgruve for en organisasjon. Lojalitet og stabilitet og et engasjement som skaper resultater. I Norge er det heldigvis fremdeles mange av den moderne frivillige, men mye tyder på, at en ny type frivillig – den senmoderne – i fremtiden vil vokse i omfang i forhold til omfanget av de moderne frivillige.

Vi skal se nærmere på den senmoderne frivillige, men det krever at vi starter et annet sted. Vi blir nødt til å se på samfunnets utvikling og utviklingen av det senmoderne menneske for å forstå og akseptere den nye senmoderne frivillige. For å gjøre dette vil vi se på 3 markører for utviklingstendenser i vårt samfunn som vi alle kjenner:

1.Flukten fra folkekirken

2. Occupy Wall Street bevegelse

3. Avskaffelsen av retten til å slå sine barn

Når vi velger tre markører for utviklingstendenser i vårt samfunn er det for å redusere de komplekse teorier bak denne utviklingen og gjøre den håndgripelig og forståelig. Vi synes at disse tre markører for utviklingstendenser i vårt samfunn tegner et fint bilde av en ny senmoderne frivillig.

1. Markør – flukten fra folkekirken

I Norge har det bare de siste månedene meldt seg ut over 30000 medlemmer av folkekirken. Det har vært en gradvis nedgang i antall medlemmer av folkekirken de siste årene. Det er fortsatt mange nordmenn med i folkekirken. Men vi ser som sagt en tydelig nedgang. En av faktorene er selvsagt at det er blitt enklere å melde seg ut av folkekirken.

Vi kunne godt skrevet flukten i fra foreningene om vi ser i det lange løp så ser vi en nedgang på 1-2 prosent. Ifølge SSB. Vi kunne også godt skrevet flukten i fra de politiske partiene. Medlemstallene er drastisk gått ned i de forskjellige partiene. Fra 1980 og frem til i dag så har Norges partier mistet 29% av sine medlemmer [1]

I følge en europeisk undersøkelse i fra 2008 var bare 5% av norske velgere medlemmer av et politisk parti [2]

En viktig endring de siste årene er at folks engasjement er i større grad tidsavgrenset og saksavgrenset . Folk bryr seg også mer om saken og er ikke like lojal i mot foreningen eller partiene.

Sosiolog Thomas Ziehe skrev en bok rett før berlinmurens fall og sa at det man skal forvente seg av fremtiden er at menneske forlater foreninger, folkekirken, de politiske partiene – de store nasjonale felleskaper.

Men til fordel for en masse mindre lokale felleskap. Det kan godt hende det melder seg ut mange fra statskirken – men det betyr ikke nødvendigvis at folk holder opp med å tro – vi har i dag blant annet mange mindre trossamfunn. Så på denne måten så kommer det masse mindre felleskaper til.

Thomas Ziehe sier at grunnen til at dette får lov til å skje er fordi det i dag, motsatt til tidligere, ikke bare er en utgave av det gode og riktige liv. Men det er mange!I riktig gode gamle dager hvis mor eller far stemte på AP stemte du også AP. Hvis mor hadde holdt lederfanene i barnetoget under 17 mai så var også du fanebærer.

Nyere forskning hentet i fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor sier også at en vesentlig forandring i den frivillige sektor er at det vokser fram helt nye organisasjoner. Mye av veksten skjer på lokalt nivå ved at grupper etablerer seg med den hensikt å løse lokale oppgaver, uten tilknytning til en nasjonal organisasjon (Wollebæk & Sivesind 2010). Vi ser jo at dette skjer i flere sektorer – Se f.eks til Storbritannia og Brexit.

En frivillig er i dag vant til å velge! I dag lever vi i en tid med mange gjøremål og forpliktelser. Vi er på forskjellige plasser i livet hvor vi er frivillige i forskjellige sammenheng fordi det passer oss der og da.

Poenget er, at den senmoderne frivillige har mange forskjellige saker som er viktige for vedkommende. Derfor  er den senmoderne frivillige ikke lojal overfor én sak lenger, men mange forskjellige.

Hva som er viktig avhenger av hvor i livet den frivillige er.
Det stilles krav til de frivillige organisasjonene.Deres sak skal være relevant for de frivillige for at de velger den.

2. Markør – Occupy Wall Street

Til de som ikke kjenner Occupy Wall Street er det en international bevegelse som startet den 17. september 2011 i USA som en reaksjon på den amerikanske finanssektors uansvarlighet og skyld i finanskrisen vi befinner oss i dag.

Det som er interessant med denne bevegelsen er at den spredde seg til 1000 byer i 82 land på bare fire uker. Alle hadde samme mål. ”La oss Occupy Wall Street” Dette skjedde også i Sverige , Danmark og Norge.

Vi har ikke Wall Street, men børsen. Det er spennende å se på hvordan vi har begynt å bekymre oss for noe som skjer 1000 km unna.

Det som kommer frem er at det ikke er formelt organiseret.

Occupy Wall Street er en ide om et annet samfunn som flere tusen mennesker har reflektert deres egne drømmer inn i.Men det er ikke én felles ide.

En engelsk sosiolog ved navn Anthony Giddens skrev på 90 – tallet at det man skulle forvente seg av sivilsamfunnet fremover var at man tar opp globale problemer som knytter det lokale opp mot det globale. Altså det fjerne opp mot det nære. Eller det veldige abstrakte. Han fikk rett. Verden har blitt så mye mindre. Vi blir bombadert av nyheter som skjer ute i verden hele tiden via tv og sosiale medier. Vi har med dette fått en større forståelse og ser mer sammenheng en det vi gjorde tidligere.

Vi vet at finansekrisens ikke bare gjaldt her hjemme i Norge, men i mange flere land i verden.Det som vi i dag er opptatt av er det som skjer like utenfor døren vår.

Men det skal ha en fortelling til noe større eller noe som skjer langt vekk.
Ta flyktningskrisen. Det har lenge vært nød og flukt men i dag så blir vi bombadert av krisen via sosiale medier og nyheter. Vi ønsker å være med å bidra slik at verden kan bli litt bedre. Hva kan vi gjøre her hjemme?
Det engasjerer. Et eksempel: Refugee welcome to Oslo , Trondheim. Kristiansand osv.

I Norge så har vi hatt mange demonstrasjoner til fordel for homoseksuelles rettigheter i Russland. Det er jo også interessant. Vi begynner altså å bli engasjert i noen av de spørsmålene som skjer lengre unna oss.

Det betyr at når vi gjerne vil involvere nye typer frivillige så skal man tenke seg riktig godt om hvordan det vi gjør her og nå henger i sammen med noe større.
Fordi det er det den senmoderne frivillige søker mer og mer av i dag.

Er vi blitt mer individualiserte? Sosiologiduoen Luc Boltanski og Eve Chiapello beskrev det type mennesket som vokser ut av individualiseringen. Vi er i dag blitt mer individualisert.

Det har ikke noe med egoisme å gjøre, men man er blitt oppmerksom på at resultatet av ens egen innsats skal være tydelig og kunne måles og veies.Det er mennesket selv som står til ansvar for egen suksess og nederlag.

Det gjør et stort inntrykk på oss som menneske at vi hele tiden blir målt av mange. Dette igjen betyr at det er veldig viktig for oss når vi skal være frivillige at vi går inn i et engasjement.

Hvor vi ser at vi blir en suksess. Dette kan være en forklaring på hvorfor vi opplever at aktiviteter tiltrekker mer enn f.eks styrearbeid. Fordi det rett og slett er lettere og oversette hvordan JEG kan være en suksess hvis jeg lager den her aktiviteten. Det kan tilføre et spennende kapitell til min egen selvbiografi hvor faktisk JEG gjorde en forskjell og hvor JEG var vikig for felleskapet.

3. Markør – Avskaffelsen av retten til å slå sine barn

 Vi lærer i dag at vi skal se barnet hvor det er osv. Ikke like lett kl:0730 når man er på vei ut til skole og barnehage med barn skrikende i helene på deg. Fra oppdragelse av våre barn til ledelse av medarbeidere og frivillige går vi i fra straff til belønning for å motivere mennesket til læring eller arbeid.

I 1987 ble retten til at slå sine barn fullstendig forbudt. I et større perspektiv – på folkeskoler, ungdomskolen og videregående uddannelser – har det hatt enorme konsekvenser, at fysisk straff ikke lenger er et middel til å ’motivere’.

Dette skinner igjennom i samfunnet i dag. I dag handler all ledelsesteori om motivasjon av medarbeidere som veien til effektivitet og optimalisering. I all ny forskning vi leser i dag handler det om at de unge motiveres til å yte en god innsats når de får eierskap og innflytelse på deres eget arbeid.

Poenget er at den senmoderne frivillige skal motiveres gjennom et sterkt fokus på vedkommendes egen suksess. Vi skal gå fra ordlyden ”Fellesskapet er viktig for deg” til ”Du er viktig for fellesskapet”

Hvis vi ser tilbake på den andre markøren, så  skal vi altså motivere den senmoderne frivillige med muligheten for å være en suksess. Igjen så stilles det store krav til frivillige organisasjoners måte å tilrettelegge det frivillige arbeide på (oppgaver med ’her og nå’ handling) og deres måte å lede de frivillige (konstant formidle resultater).

Skal vi tegne en skisse om den senmoderne frivillige, ser den slik ut:

  • De er engasjert mange saker. Derfor er de over tid engasjert i mange forskjellige organisasjoner med veldig forskjellige saker.
  • De engasjerer seg helst i saker som kombinerer lokale og nasjonale problemer med globale problemer.
  • De ønsker handling og ’her-og-nå’ resultater av deres arbeid.
  • De ønsker å være en suksess

Det er viktig å presisere at disse formene for frivillighet ikke er konstante selv om det kan oppfattes slik som vi presenterer det.

Du skal se den moderne og senmoderne frivillige som idealtyper, og du kan sikkert gjennkjenne deres frivillige i både den moderne og senmoderne frivillige. Og slik er virkeligheten. Det er ikke enten-eller, men både-og.

[1]http://forskning.no/demografi-politikk-statsvitenskap/2012/08/medlemmene-flykter-fra-partiene

[2]http://forskning.no/demografi-politikk-statsvitenskap/2012/08/medlemmene-flykter-fra-partiene